toriet. Lønna var 600 kroner
måneden.
Tiltaleformen var frøken
eller fru - pluss etternavnet - på
denne tiden, må vite. Og så var
de ansatte som det sømmet seg
dis med alle sjefene, og vise
versa.
- Jeg husker faktisk direktøren i
talen sin på en juleavslutning sa
at nå burde vi begynne å si «du»
til hverandre fra nyttår. Jeg tror
dette var et godt stykke ut på
søttitallet.
Noen utdannelse i laborantfa-
get hadde Irene ikke da hun
startet i arbeidslivet. Opplær-
ingen skjedde på bedriften, det
var veldig vanlig den gangen.
Hun laget fargeresepter til duker
av forskjellig slag.
Dukene kunne være for eksem-
pel markiser til en uterestaurant.
Hvis noen husker de gule balda-
kinene til «Pernille» ved Natio-
naltheatret i Oslo, kan vi fortelle
at det var Irene som sammen
med kolleger laget fargeresepten.
Oppdraget var at fargen skulle
likne et høstblad!
Helly Hansen var virkelig en
hjørnesteinsbedrift i Mosseregi-
onen på den tiden Irene begynte.
Fabrikken huset mer enn 700
ansatte. Alle nødvendige funk-
sjoner var samlet under ett tak.
Outsourcing var ikke funnet opp
ennå.
- Nei, det kan du trygt si.
Vi hadde det aller meste på
fabrikken. All produksjon av
både metervare og ferdige pro-
dukter, systue, laboratorie, elek-
triker-, snekker- og rørleggerverk-
sted… Eget vaskeri også faktisk.
Stort sett det meste, forteller
Irene.
Mye var annerledes, som hun
sier:
- Arbeidsdagen var ganske
annerledes den også. Vi hadde
det travelt når oppdrag skulle
ferdigstilles, men det var mye
mer pusterom mellom gjøremå-
lene. Det kan ikke sammenliknes
med i dag, faktisk.
Så kom fagforeningslivet
På HH-fabrikken var alle organi-
sert bortsett fra de «vanlige»
funksjonærene. De hadde ikke
noen arena hvor de fikk være
med å bestemme. Det mente Fru
Torstenson det måtte gjøres noe
med. Tiden var da skrudd fram
til 1978.
- Det var ikke fordi vi hadde
det ille, absolutt ikke. Men funk-
sjonærene var den eneste gruppa
som ikke hadde fagforening, og
vi var derfor ikke representert i
møter hvor ting ble bestemt eller
forhandlet.
Hun var heldig med sjefen i
denne situasjonen. Han var nem-
lig selv med i ingeniørenes for-
ening NITO, og ga sin fulle støt-
te.
- Det var veldig fint med den
støtten. Han oppfordret meg til å
dra på kurs og lære om fagfor-
eningsarbeid og forhandlinger.
Vi var tre som startet og ble fort
mange flere. På det meste hadde
klubben vår 80 medlemmer.
Vin i lunsjen
Etter hvert kom forandringene.
Bedriften utvidet og spredte virk-
somheten på flere steder. Innen-
lands og utenlands. Det var ikke
bare bare da de de første ikke alt-
for strømlinjeformete forsøkene
på å produsere i Portugal ble satt
i verk.
- Vi ble sendt ned for å lære
opp portugiserne. Ingen av dem
kunne engelsk. Det gikk på tegn-
språk. En gang oppdaget vi at
fotstrikken på en serie parkdres-
ser var sydd på feil vei, og ba om
å få se prototypen. Ei dame kom
tilbake med et eksemplar for å
vise at den var helt fin, men da
hadde hun klippet av bena ved
knærne… Heldigvis skjedde all
etterkontroll av produktene i
Norge, humrer Irene.
Hun minnes også en annen
kuriøs hendelse fra Portugal:
- Joda, de gikk en gang til
streik for å beholde retten til å
drikke vin i lunsjen, noe de selv-
følgelig ikke vant fram med.
Reddet redningsdrakten
En gang i sitt liv har Irene
Torstenson gått i demonstra-
sjonstog. Det var da Helly Han-
sen ville flytte produksjonen av
redningsdrakter ut av landet.
- Det var en veldig viktig sak
for oss. Vi argumenterte med
kompetanse og kvalitet. Proses-
sen var lang med drøftinger og
forhandlinger. Alle fagforening-
ene sto sammen. Og demonstra-
sjonstoget gjennom gatene i
Moss var en del av kampen.
Oppslutningen og støtten var
enorm.
Kampen ble kronet med seier.
Ledelsen gikk tilbake på planene.
Hedret.
Irene med Såmannsprisen,
som hun ble hedret med i 2003.
p o r t r e t t
På fabrikken i Portugal streiket
de for å drikke vin i lunsjen.
’’
2 8
N E G O T I A M A G A S I N – 4 / 2 0 1 3
