Han kom inn i en bitteliten
funksjonærforening med fire
ansatte, hvor sjefen holdt bank-
bøkene bokstavelig talt tett inntil
sitt eget bryst. Nesten fire hele
tiår etter går han ut av et solid
fagforbund hvor medlemstallet
er ganget opp med femten og
staben med nær ti. Og hvor
pengene ikke lenger forvaltes fra
en jakkelomme.
Peis på kontoret
- For å bruke verdens største klisjé –
det må ha vært en spennende reise?
- He, Ja. Det har virkelig vært
en lang og veldig spennende
reise. Det med de bankbøkene på
innerlomma er faktisk sant.
Ganske morsomt å tenke på nå.
Det var andre tider. Da jeg ble
ansatt var vi fire i administrasjo-
nen. Vi holdt til i Skovveien på
Frogner, i en gammel villa. Beste
vestkant. På generalsekretærens
kontor var det peis og greier…
Stein Johansen var 25 år da
han ble tilbudt jobb i Norges
Funksjonærforbund desember
1977. Nyutdannet BI-økonom
med påbygning i organisasjons-
psykologi fra universitetet i
Lancaster. Født og oppvokst på
Bekkestua i Bærum.
- Med den bakgrunnen var du
kanskje ikke akkurat prototypen på
en som blinker ut fagforening som
karrierevei?
- Det var ikke et bevisst valg å
gå inn i fagbevegelsen heller.
Men jeg hadde sans for organisa-
sjoner. Jeg søkte rett og slett på
den ledige stillingen som organi-
sasjonssekretær, fikk tilbudet og
slo til. Dessuten var den davæ-
rende generalsekretæren godt
oppe i åra, så jeg tenkte nok at
det var muligheter for avanse-
ment når han skulle fratre.
Inntektsstopp ble starthjelp
Dette var lenge før dataalderen
hadde fått noe som helst fotfeste
i norsk arbeidsliv. Det første
Johansen fikk beskjed om å sette
seg inn i, var medlemskartoteket.
Et godt gammeldags et.
- Det var en boks med små
pappkort. Den og den, innmeldt
sånn og sånn, jobber der og der.
Sortert i et visst system, så det
for eksempel var mulig å finne ut
hvor mange medlemmer vi
hadde på hvert arbeidssted.
I kartotekboksen var det rundt
1500 kort. En ganske liten fami-
lie av fagforeningsmedlemmer
uten de helt store kampsakene
eller strategiene på agendaen. En
stabil gjeng funksjonærer som
hadde levd sitt eget liv ved siden
av LO-forbundene i årtier.
- Så skjedde det noe?
- Ja, rundt 1980 var det et par
år med lovpålagt inntektsstopp.
Det var sånn at du måtte være
omfattet av tariffavtale for å få
lønnstillegg. Da fikk forbundet
to-tre tusen nye medlemmer nes-
ten helt uten videre. Denne kraf-
tige medlemsøkningen ga et solid
løft i økonomien, og det åpnet
seg muligheter for å satse litt.
Entusiasme og blomster
Johansen hadde på dette tids-
punktet tatt over som generalse-
kretær, nettopp slik han tenkte
fra starten av. Ny forhandlings-
sjef og organisasjonssjef ble
ansatt. Det begynte å forme seg
et kompetent og effektivt fagmil-
jø i det lille forbundet som plut-
selig var blitt mye større. Aktivi-
teten økte og veksten fortsatte
utover 1980-tallet, jevnt og trutt.
I 1988 ble den første strategiske
planen snekret sammen, med
vekst som overordnet målsetting.
- Som generalsekretær var du
administrativ leder for virksomhe-
ten. Hvilken lederfilosofi fulgte du?
- Når jeg ser tilbake slår det
meg at vi var drevet av utrolig
stor entusiasme den gangen. Vi
var unge folk, reiste rundt til
medlemsgruppene nesten hele
tida, drev organisasjonsbygging
med personlig kontakt som et
nøkkelord. Ledelsesfilosofien
min var kanskje ikke så klart
definert. Men jeg kommer fra
lagidrett i Stabæk Fotball. Spilte
der fra jeg var liten gutt og på A-
laget som voksen i mange
sesonger. Jeg tror jeg tenkte som
i fotballen; skal vi få til ting må
vi gjøre det sammen.
- Noen av oss har også hørt deg
sitere Mao en gang: «La de tusen
blomster blomstre». Hva mente du
med det?
- Nå levde vel ikke Mao helt
opp til det valgspråket, kan du si.
Men budskapet er fint. De du har
rundt deg skal få blomstre. Som
leder har jeg vært bevisst på å
ikke være kontrollerende, Ikke
drepe ideer før de er testet ut, la
medarbeidere få slippe til og
Stein
alderen forbi
Først organisasjonssekretær. Så generalsekretær.
Deretter politisk rådgiver. Til sammen 37 år i for-
bundets tjeneste. Heretter skal Stein Johansen
bruke mer tid på 70-talls progrock og egenproduk-
sjon av øl!
T E K S T OG F OTO :
T E R J E B E R G E R S E N
’’
Når jeg ser tilbake slår
det meg at vi var drevet
av utrolig stor entusiasme den
gangen.
1 0
N E G O T I A M A G A S I N – 3 / 2 0 1 4
