Negotia | Magasin nr. 4 - 2018

N E G O T I A M A G A S I N – 4 / 2 0 1 8 2 2 hun knapt turte å åpne munnen. Akkurat det er vanskelig å forstå nå, mens ordene renner ut på en bergensdialekt som slett ikke er blitt altfor avslepet etter mange år med Oslo som arbeidssted. – Nei, men det er sant det. Jeg var en stille jente både på skolen og de første årene som ansatt i banken. Så skjedde det noe etter at jeg tok det første vervet i fagforeningen. Gripe sjansene Her må vi stoppe opp litt. Ei dame som i unge år nesten ikke våger å si et kvekk, ender opp toppleder. Hvordan har det seg? Og kan det være verdifulle ting her å formidle til andre som kanskje der de er i livet sitt akkurat nå har det på en liknende måte? Selvtilliten ligger kanskje på lur for selv den mest usikre? Plutselig kan man blomstre og bli en leder? For det er jo nettopp leder en tillitsvalgt er. – Du må nesten prøve å forklare litt av hva som gjorde at det løsnet. – Å peke på en bestemt ting eller hendelse synes jeg er vanskelig, og jeg kan jo bare snakke for meg selv. Men det var nok noe med det at jeg var ønsket. Det gjorde noe med hvordan jeg så på meg selv. Jeg hadde jo heller ikke vært helt taus, og det måtte ha vært noe med det jeg hadde sagt og gjort i forskjellige situasjoner som var blitt lagt merke til av kolle- gaene. Etter en kraftig overtalelse tok jeg den sjansen jeg fikk, og det har jeg egentlig fortsatt med. Jorunn Berland retter seg opp i stolen og lener seg engasjert mot bordplata. Hun tror mange har noe å lære – kanskje spesielt kvinner – når det gjelder å gripe sjansene som byr seg. – Opp gjennom årene har jeg vært med på mange prosjekter rettet mot kvinnelige ansatte. Etter å ha kommet hjem fra kvinnekurs, har noen for eksempel kommet til meg og spurt: «Hvilken plan har du for meg nå, Jorunn?» Da har jeg svart at den planen må de ha selv. Mange har rett og slett ikke tatt de mulighetene de har fått. – Men du er ikke likegyldig til likestilling, eller? – Nei, selvfølgelig ikke. Det er fortsatt urettferdigheter og forskjeller vi må ha fokus på. Ikke minst når det gjelder lønn. Vi har jo også YS’ likestillingspris, som fremmer like- stilling i et mangfoldig perspektiv. Dette er et svært viktig område. Jeg bare prøver å illustrere at alle også må ta ansvar selv. Du kan ikke regne med at andre skal bære deg fram, det er ikke sånn det fungerer. Utfordret – igjen Etter hvert ble det sentrale oppgaver på Berland, som styremedlem, nest- leder og hele ti år som leder i det som nå heter Finansforbundet. Også på den internasjonale fagforeningsa- renaen engasjerte hun seg sterkt og fikk posisjoner. Den en gang unnse- lige unge kvinnen som rett etter handelsgym søkte tjeneste i bank­ vesenet, kan vise til en uavbrutt rekke av tillitsverv nært og fjernt siden hun første gang sa ja i 1981. Et byks fram langs tidslinjen. Året er 2013 og det er vinter. Davæ- rende YS-leder Tore Eugen Kvalheim trekker seg helt uten forvarsel. Nyheten dumper ned som en liten bombe i omgivelsene. Særlig for Jorunn Berland, som på det tids- punktet var hovedorganisasjonens første nestleder. Skjønt, hun hadde tenkt på at den inntrufne situasjonen kunne oppstå, og bestemt seg for å si nei til å overta. Det sa hun også til valgkomiteen da de spurte henne. – Så var det en venninne som utfordret meg til å stille. Det jeg endte opp med å tenke var «hva er det verste som kan skje?» Jo, det var vel at jeg ikke kom til å fikse det så godt, eller at jeg ikke ble gjenvalgt neste gang … Men det ville jo heller ikke være verdens undergang. Jeg fikk heller hoppe i det, sier Berland. Hun ble midlertidig konstituert som YS-leder. Seinere formelt valgt og valgt igjen i rette forum. Nå går den siste perioden ut. Etter fem og et halvt år som øverste leder i en orga- nisasjon med nær 220.000 medlem- mer takker hun for seg. – Hvordan står det til med det YS du «leverer fra deg»? «Kanskje trengs det noen nye tilbud og tjenester til medlemmene, og kanskje kan medlemskapet differensieres og målrettes mer.» Ikke skremt. Jorunn Berland ser ikke på utsiktene til mer digitalisering og robotise- ring i arbeidslivet som noe skremmende: - Arbeidslivet har alltid endret seg, vi har alltid måttet tilpasse oss nye tider.